Ernærings- og helsepåstander – fordeler eller ulemper for kjøtt og kjøttprodukter?
39. Kulmbacher-uke
Den 16. juli 2003 la kommisjonen i Brussel frem et forslag til forordning om ernærings- og helsepåstander om næringsmidler (2003/0165 [COD]). Dette brøt ny mark. Til dags dato har helsepåstander på mat blitt brukt svært forsiktig i Europa, i motsetning til Japan eller USA. Ernæringsmerking på frivillig basis har vært mulig siden direktiv 90/496/EØF av 24.9.1990. september 2. Der ble to alternativer for merking definert i standardiserte former:- Type og mengde energi, protein, karbohydrater, fett
- Type og mengde energi, protein, karbohydrater (sukker), fett (mettede fettsyrer), natrium eller Salt og fiberinnhold
Vitamin- og mineralinnhold er mulig hvis de har betydelige proporsjoner. Kolesterol og enumettede og flerumettede fettsyrer kan også listes opp. De mer omfattende forslagene ble trolig nødvendiggjort av de funksjonelle matvarene som reklamerer for helsepåstander og som kommer på markedet.
Overraskende nok har kjøttindustrien så langt knapt benyttet seg av mulig, klart positiv bruk av frivillig næringsmerking, verken for kjøtt eller produkter, i motsetning til mange andre matvaregrupper.
De fleste kjøttstykker som tilbys med fettinnhold under 10 % kunne ikke bare vært brukt for den beste imagedyrkingen gjennom næringsinformasjon når det gjelder energi, protein, karbohydrat, fett (mettede/umettede fettsyrer), vitamininnhold, natrium og saltinnhold, men fremfor alt for presserende nødvendig informasjon til forbrukeren. Denne personen kan lite eller ingenting om kjøtt, men liker å spise det, ofte med dårlig samvittighet. Vanskene med å merke løsgods kunne også løses.
Selv mange kjøttprodukter kan formidles positivt til forbrukerne ved deres ernæringsmessige verdi. Spesielt når det gjelder kjøttprodukter, er ingrediensene deres kjent gjennom standardiseringen av oppskriftene.
Selv under de nye forslagene vil nesten alle kjøttstykker og mange kjøttprodukter (dette avhenger av en eventuell øvre energi- eller fettgrense som kan settes) ha positiv ernæringsinformasjon.
Helsepåstander er langt mer komplekse og vanskelige ettersom de krever vitenskapelig bevis på effektivitet og godkjenning.
Jeg mener at ernæringsinformasjon om kjøtt og kjøttprodukter er et presserende behov for forbrukerinformasjon (forbrukerbeskyttelse), da kjøtt og kjøttprodukter er en del av et balansert kosthold. Dette må formidles til forbrukeren. Sistnevnte ville da også tjene bildet av kjøttindustrien.
Kilde: Kulmbach [KO HONIKEL]
